Rundt 800 000 nordmenn utvandret til Amerika mellom 1830-årene og 1920-årene. Målt mot folketallet var Norge det landet i Europa som sendte flest mennesker ut etter Irland i perioden 1860–1910. Norge var altså et utvandringsland lenge før det ble et innvandringsland.

Denne historien er nyttig å kjenne til hvis du selv har flyttet til Norge. Norsk utvandringshistorie hører til pensum i samfunnskunnskap, og du finner flere artikler i temaet eksamen og prøver på SamfunnPrep.

Hvor mange dro?

Om lag 800 000 personer forlot Norge for Nord-Amerika. Tallet er et anslag, men det har god dekning: i Statistisk sentralbyrås (SSB) historiske statistikk er summen av registrerte utvandringer i perioden 1840–1923 nøyaktig 800 000.

Til sammenlikning bodde det 1 035 345 mennesker i Norge 1. januar 1825 og 2 799 713 i 1930. Utvandringen kom i bølger:

  • 1866–1873 – kriseårene, rundt 111 000 utvandrere.
  • 1880–1893 – over 250 000. Toppåret var 1882 med 28 804 utvandrere, eller 15 per 1000 innbyggere.
  • 1900–1910 – rundt 200 000, men nå med mange som reiste fram og tilbake.
  • 1923–1929 – en siste, mindre bølge.

Det er ikke riktig at en tredjedel av befolkningen dro. Det riktige er at i de verste periodene dro omtrent en tredel av hvert årskull, og at det mellom 1866 og 1910 var godt over 60 prosent av fødselsoverskuddet som forsvant ut av landet.

Restauration 1825: den første turen

Den organiserte utvandringen begynte med sluppen Restauration, et seilskip på 38 tonn som forlot Stavanger i juli 1825. Om bord var trolig 52 personer: 45 passasjerer og et mannskap på 7. En jente ble født under overfarten, så de var 53 da de nådde New York 9. oktober 1825, etter 98 dager på havet.

En fin detalj i statistikken: SSBs historiske tabell fører nøyaktig 53 utvandrere for hele året 1825. Hele Norges utvandringsstatistikk det året er altså dette ene skipet, inkludert barnet som ble født på veien.

De reiste ikke først og fremst av nød. Lederen var kveker, og flere om bord var kvekere eller haugianere – religiøse grupper i opposisjon til statskirken, som blant annet ville slippe unna konventikkelplakaten, forbudet mot å samles som egen menighet. Ved ankomst ble skipet beslaglagt og bøtelagt for å ha hatt for mange passasjerer om bord. President John Quincy Adams benådet skipperen 15. november samme år.

Hvorfor de dro

Folketallet i Norge vokste raskt, fra 883 000 i 1801 til 2,2 millioner i 1900, mens bare en liten del av landet kunne dyrkes. Da husmannsvesenet var på sitt største rundt midten av 1800-tallet, var det rundt 65 000 husmenn i Norge – folk som leide jord av en gårdbruker og betalte med arbeid. I 1910 var tallet nede i 19 763.

Fra USA trakk Homestead Act av 20. mai 1862, som ga innvandrere rett til rundt 650 mål (160 acres) statlig jord hvis de bodde på og dyrket den i fem år.

Her er det verdt å rette opp en vanlig misforståelse: historikerne ved Universitetet i Oslo avviser at fattigdom var hovedforklaringen. Historikeren Jan Eivind Myhre slår fast at «nøden slett ikke var verre i Norge enn i andre land». Nils Olav Østrem peker på at det som trakk, var sjenerøse borgerrettigheter, religionsfrihet og politisk deltakelse. Billetten var dessuten ofte forhåndsbetalt av slektninger som allerede var kommet over, og utvandrerne sendte store beløp hjem igjen.

Det var heller ikke de fattigste som dro først. Gårdbrukerne og de mer velstående på bygdene reiste tidligst; husmennene ble igjen, og barna deres flyttet til norske byer før mange av dem også dro over.

Hvor de kom fra og hvor de havnet

Utvandringen startet i de indre bygdene på Vestlandet og i de øvre fjell- og dalbygdene på Østlandet, og spredte seg deretter til lavlandet og kysten. Sørlandet sendte mange fra rundt 1880 på grunn av krisen i skipsfarten, mens Nord-Norge hadde forholdsvis lite utvandring. Fra 1870-årene var utvandringen relativt sett større fra byene enn fra bygdene: i 1893–1894 var nesten 40 prosent av utvandrerne fra Kristiania tjenestejenter mellom 15 og 29 år.

I USA valgte nordmennene prærien framfor byen. De slo seg ned i Wisconsin, Illinois, Iowa, Minnesota og Nord-Dakota. I 1880 var over 82 prosent av nordmennene i Iowa bønder.

Hvordan de ble tatt imot

Nordmenn i USA møtte også fordommer og krav om å legge fra seg språket sitt.

I 1918 utstedte guvernøren i Iowa den såkalte «Babel Proclamation», som gjorde engelsk til det eneste lovlige språket i skoler, på offentlige steder og i telefonen. Norsk, svensk, dansk og tysk ble rammet. Ingen annen delstat gikk så langt som Iowa – og Iowa var midt i det norske kjerneområdet, der både Luther College og avisen Decorah-Posten holdt til. I nabostaten Nebraska forbød en lov fra 1919 undervisning på fremmede språk for barn før åttende klasse. USAs høyesterett kjente loven grunnlovsstridig i saken Meyer v. Nebraska 4. juni 1923. Guvernøren i Iowa opphevet sin egen kunngjøring i desember 1918, etter at krigen var slutt.

Fra 1917 og gjennom 1920-årene strammet USA kraftig inn innvandringen, blant annet med kvotelover i 1921 og 1924. Norsk utvandring gikk derfor i økende grad til Canada.

Norsk i Amerika levde i over hundre år

Språket forsvant likevel ikke med forbudene. Mellom 1847 og 1980-årene ble det utgitt omkring 800 norske aviser og ukeblader i USA – flest i Minnesota (216), deretter Illinois (85) og Wisconsin (82). Decorah-Posten i Iowa kom ut fra 1874 helt til 1972, med et opplag på topp på 40 000–46 000.

I dag oppgir i underkant av fire millioner amerikanere norsk avstamning, ifølge American Community Survey for 2024. I Nord-Dakota gjelder det mer enn hver femte innbygger. Tallet synker sakte: det var 4,48 millioner i folketellingen i 2000.

Fra utvandringsland til innvandringsland

Norge fikk flere innflyttinger enn utflyttinger i 1967, og fra 1971 ble det varig – det året var nettoinnvandringen 6 600 personer. Det er dette skiftet som gjør Norge til landet det er i dag.

Per 1. januar 2026 bor det 987 120 innvandrere i Norge, 17,5 prosent av befolkningen, i tillegg til 238 507 norskfødte med innvandrerforeldre, 4,2 prosent. Til sammen er det drøyt én av fem.

Samtidig fortsetter nordmenn og andre å reise ut. I 2025 ble det registrert 33 000 utvandringer fra Norge og drøyt 55 000 innvandringer. Utvandringen fra Norge er dermed sannsynligvis høyere i dag enn under de store bølgene på 1800-tallet, selv om tallene ikke er direkte sammenlignbare. Forskjellen er at flertallet av dem som drar nå, er innvandrere som reiser videre.

Norsk utvandrermuseum oppsummerer det slik: ett lands utvandrer er et annet lands innvandrer, da som nå.

Vil du lese videre? SamfunnPrep har en egen artikkel om innvandring til Norge og de viktigste bølgene og en oversikt over viktige datoer i norsk historie.

Klar for å øve? Prøv SamfunnPrep gratis.