Fornorskingen var en bevisst politikk fra den norske staten som skulle få samer, kvener/norskfinner og skogfinner til å gi opp språket og kulturen sin og bli norske. Den var uttalt statlig politikk fra 1851 og ble formelt lagt om i 1963.

Dette er en av de vanskeligste delene av norsk historie, og den er fortsatt et levende politisk tema: Stortinget ba om unnskyldning så sent som i november 2024. Historien om minoriteter og urfolk er en del av pensum til samfunnskunnskapsprøven, og du finner flere artikler i temaet eksamen og prøver på SamfunnPrep.

Hva var fornorskingen?

Fornorsking betyr at staten aktivt arbeidet for at minoritetene skulle bli norske i språk, navn og levemåte. Politikken ble drevet fram gjennom skolen, kirken og lovverket, ikke gjennom ett enkelt vedtak.

De som ble rammet, var samene, kvenene/norskfinnene (etterkommere av innvandrere fra Nord-Finland og Nord-Sverige) og skogfinnene på Østlandet. Kvenene ble trukket inn i politikken med begrunnelse i rikets sikkerhet: myndighetene fryktet finsk innflytelse nær grensa.

Lovene og virkemidlene

Fornorskingen var konkret lovarbeid og pengebruk over statsbudsjettet:

  • 1851 – Finnefondet. En egen post på statsbudsjettet som skulle finansiere fornorskingen, særlig gjennom skole og kirke.
  • 1880 – skoleinstruksen. Slo fast at bare norsk skulle brukes som undervisningsspråk i de tre nordligste fylkene.
  • 1898 – Wexelsenplakaten. Instruksen fra kirkeminister Vilhelm Andreas Wexelsen bestemte at samisk og kvensk/finsk ikke skulle brukes «i større utstrekning enn forholdene gjør absolutt nødvendig». Lærerne ble bedt om ikke å oversette, men å forklare med bilder og fakter. Morsmålet skulle altså ikke engang brukes som bro til norsk.
  • 1902 – jordsalgsloven for Finnmark. For å kjøpe jord måtte du være norsk statsborger som kunne snakke, lese og skrive norsk og bruke språket til daglig, og eiendommen måtte få et norsk navn. Mange familier byttet etternavn for å kunne kjøpe jord, og samiske slektsnavn forsvant.
  • 1959 ble det igjen lov å bruke samisk i undervisningen, og i 1963 sluttet Stortinget seg til en omlegging av politikken.

Et av de tydeligste eksemplene på hvor seigt dette satt, er at språkkravet i jordsalgsloven ble stående helt til 1965 – to år etter at politikken formelt var forlatt.

Internatskolene

Internatskolene er det mange husker sterkest. Barn ble sendt bort fra hjemmet for å bo på skolen, der samisk og kvensk var forbudt.

Dette var et stort byggeprogram, ikke enkeltstående skoler. De to første statsinternatene var i drift i 1905, begge i Sør-Varanger. I 1940 fantes det nærmere 50 kommunale og statlige internatskoler i Finnmark og Nord-Troms. Deretter gikk tallet ned til 37 i 1961, og så sent som i 1980 var det fortsatt 10 igjen i Finnmark. Systemet levde altså i to tiår etter at politikken offisielt var avviklet.

Urfolk og nasjonale minoriteter

Dette skillet blir ofte spurt om, og de to gruppene har ulike rettigheter i norsk rett.

Samene er urfolk. Statusen bygger på at folket bodde i området før dagens statsgrenser ble trukket, og gir rett til å bli konsultert i saker som angår dem. Grunnlaget er ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk, vedtatt av FNs arbeidslivsorganisasjon ILO, som Norge ratifiserte som første land i verden i 1990.

Nasjonale minoriteter er fem grupper: jøder, kvener/norskfinner, romer, romanifolk/tatere og skogfinner. Kriteriet er lang historisk tilknytning til Norge, i praksis mer enn hundre år. Statusen er knyttet til Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter, som Norge ratifiserte i 1999.

Du kan lese mer om språk, rettigheter og Sametinget i artikkelen om samene som Norges urfolk.

Vendepunktene

Politikken snudde ikke av seg selv. Alta-saken om utbyggingen av Alta–Kautokeino-vassdraget varte fra 1968 til 1982 og ble den store konfrontasjonen. Samiske aktivister sultestreiket utenfor Stortinget i oktober 1979, og gjennomførte en ny sultestreik fra 24. januar til 25. februar 1981. Høyesterett slo fast i 1982 at utbyggingen var lovlig – utbyggerne vant saken, men samepolitikken snudde.

Deretter kom endringene raskt:

  • Sameloven i 1987.
  • Sameparagrafen i Grunnloven, vedtatt 27. mai 1988 som § 110 a og omnummerert til § 108 ved grunnlovsrevisjonen i 2014. Du finner mer om grunnloven i artikkelen om Grunnloven og 17. mai.
  • Sametinget åpnet 9. oktober 1989 av kong Olav V.
  • Kongens unnskyldning 7. oktober 1997, der kong Harald V sa: «I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskningspolitikk.»
  • Finnmarksloven i 2005, som overførte land og naturressurser i Finnmark til Finnmarkseiendommen.

Sannhets- og forsoningskommisjonen

Stortinget vedtok i 2017 å opprette en sannhets- og forsoningskommisjon, og mandatet ble fastsatt 14. juni 2018. Kommisjonen ble ledet av tidligere statsråd Dagfinn Høybråten. I mai 2019 utvidet den mandatet sitt til også å omfatte skogfinnene.

Rapporten ble levert Stortinget 1. juni 2023. Den er på rundt 750 sider og bygger på rundt 760 personlige historier, samlet inn gjennom intervjuer, åpne møter og en nettportal. Materialet er arkivert hos Arkivverket.

Hovedfunnet var at fornorskingspolitikken fikk alvorlige konsekvenser – tap av språk, kultur og identitet – som fortsatt virker i dag. Anbefalingene handlet om mer kunnskap i befolkningen, styrking av samiske språk og kvensk, kulturell kompetanse i offentlige tjenester og bedre mekanismer for å løse konflikter.

Hva har skjedd etter rapporten?

Stortinget behandlet saken 12. november 2024 og fattet 17 vedtak. Det første av dem er unnskyldningen: «Stortinget vil formidle sin dypeste beklagelse for de overgrep fornorskingspolitikken innebar for samer, kvener/norskfinner og skogfinner.» Vedtaket går lenger enn tidligere unnskyldninger, fordi Stortinget her ber om unnskyldning for tidligere stortings aktive rolle i politikken – nasjonalforsamlingen navngir altså seg selv som ansvarlig. Om hvordan slike vedtak blir til, kan du lese i artikkelen om Stortinget.

De andre vedtakene omfatter blant annet et nasjonalt kompetansesenter om fornorsking og urett, lokale språk- og kulturarenaer, og et språkopplæringsløft i kvensk og samiske språk fra barnehage til voksenopplæring.

Det ferskeste konkrete tiltaket er handlingsplanen for kvensk språk 2026–2031, lagt fram 26. mai 2026 med 21 tiltak og 3 millioner kroner bevilget for 2026. Kvenske organisasjoner har kritisert at det fulgte lite friske penger med planen. Den samlede stortingsmeldingen om forsoningspolitikk kommer først i 2027 – fire år etter rapporten.

Språkene i dag

Rundt 30 000 personer snakker samisk i Norge, av dem om lag 25 000 nordsamisk, 600 lulesamisk og 500 sørsamisk. Nordsamisk regnes som truet, lulesamisk og sørsamisk som alvorlig truet. Tallene er anslag: Statistisk sentralbyrå (SSB) registrerer ikke etnisitet.

Offentlige dokumenter anslår 10 000–15 000 kvener/norskfinner, mens kvenske organisasjoner opererer med 30 000–50 000. Mellom 2 000 og 8 000 snakker kvensk, som ble anerkjent som eget språk i 2005 og regnes som alvorlig truet. Nå er det ofte besteforeldre som lærer det bort til barnebarna.

Klar for å øve til prøven? Prøv SamfunnPrep gratis.