Psykisk helse i Norge handler både om hvordan mennesker har det i hverdagen, og om hvordan samfunnet hjelper når noen får angst, depresjon, søvnproblemer, traumer, rusproblemer eller selvmordstanker. Til Samfunnskunnskapsprøven er det viktig å kunne hovedregelen: hjelp finnes på flere nivåer. Ved akutt fare ringer du 113. Ved rask, men ikke livstruende hjelp kan du kontakte legevakt på 116 117. For vanlige psykiske helseplager starter mange hos fastlegen, kommunen, helsestasjon, skolehelsetjenesten eller en hjelpetelefon.
Hvorfor psykisk helse er et samfunnstema
I Norge regnes psykisk helse som en del av folkehelsen, ikke bare som et privat problem. Myndighetene legger vekt på at arbeid, skole, økonomi, bolig, familie, fritid og trygghet påvirker helsen. FHI beskriver psykiske plager som vanlige blant ungdom og voksne, og tallene viser at mange opplever symptomer på angst og depresjon i perioder av livet. Det betyr ikke at alle har en diagnose, men det betyr at samfunnet må ha tjenester som er lette å kontakte.
Dette passer godt med andre temaer i prøven: velferdsstaten, kommunens ansvar, barns rettigheter, likestilling og tillit til offentlige tjenester. Norge har et mål om at folk skal søke hjelp tidlig, før problemene blir alvorlige. Det er også derfor mange kommuner har lavterskeltilbud, og hvorfor skoler, helsestasjoner og fastleger har en viktig rolle.
Første steg: snakk med noen
Et praktisk råd i Norge er å si fra tidlig. Du kan snakke med fastlegen, en helsesykepleier, lærer, NAV-veileder, arbeidsgiver, familie eller en organisasjon. Hvis du ikke vet hvem som er riktig, er fastlegen ofte et godt startpunkt. I artikkelen om fastlege, legevakt og sykehus forklarer vi hvordan du bruker helsetjenesten i riktig rekkefølge.
Fastlegen kan kartlegge situasjonen, gi råd, sykmelde hvis det er medisinsk grunnlag, foreslå egenmestring, medisiner eller samtaler, og henvise videre hvis du trenger mer spesialisert behandling. Du kan be om tolk hvis språket gjør det vanskelig å forklare hvordan du har det. Helsepersonell har taushetsplikt, så informasjon om helsen din skal som hovedregel ikke deles uten samtykke.
Kommunale lavterskeltilbud
Kommunen har ansvar for helse- og omsorgstjenester til innbyggerne. Mange kommuner tilbyr psykisk helse- og rustjenester som du kan kontakte direkte. Et kjent tilbud er Rask psykisk helsehjelp. Helsedirektoratet beskriver dette som en kunnskapsbasert kommunal modell for personer over 16 år med angst, mild eller moderat depresjon, søvnproblemer eller begynnende rusproblemer. Helsenorge opplyser at tilbudet er gratis og kan brukes uten henvisning fra lege der kommunen har tjenesten.
Lavterskel betyr at terskelen for å ta kontakt skal være lav: du skal ikke måtte være svært syk før du kan be om hjelp. Tilbudene varierer mellom kommuner. Noen har kurs i mestring av depresjon og angst, samtaler med psykisk helsearbeider, gruppetilbud, oppfølging i hjemmet eller samarbeid med NAV og fastlege. Sjekk kommunens nettside, ring servicetorget eller spør fastlegen hva som finnes der du bor. For mer om hvem som gjør hva i systemet, se helsesystemet i Norge.
Psykolog, DPS og spesialisthelsetjenesten
Noen trenger hjelp fra psykolog, psykiater eller distriktspsykiatrisk senter, ofte forkortet DPS. Hovedregelen er at du trenger henvisning for offentlig spesialisthelsetjeneste. Fastlegen vurderer om plagene er så alvorlige eller komplekse at kommunen ikke er nok. Henvisningen vurderes av spesialisthelsetjenesten, som bestemmer om du har rett til nødvendig helsehjelp og hvor raskt du skal få den.
Det finnes også private psykologer. Noen har avtale med det offentlige, andre må du betale fullt selv. Til prøven er det viktigere å forstå prinsippet enn prisdetaljene: offentlig helsehjelp bygger på behov, prioritering og henvisning. Du kan også ha rettigheter som pasient, blant annet informasjon, medvirkning og mulighet til å klage hvis du mener at du ikke får nødvendig helsehjelp.
Barn, unge og skolehelsetjenesten
Barn og unge har egne innganger til hjelp. Skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom skal gi råd, veiledning og støtte, også om psykisk helse. Helsesykepleier kan snakke med eleven alene, hjelpe med kontakt videre og vurdere om foreldre, fastlege eller andre tjenester bør kobles inn. Mange kommuner har også egne psykiske helsetjenester for barn og unge.
For barn er foreldrene vanligvis viktige støttespillere, men barn har også rett til å bli hørt. Ved vold, overgrep, alvorlig kontroll eller utrygghet hjemme må voksne og offentlige tjenester handle. Psykisk helse kan derfor henge sammen med temaer som negativ sosial kontroll, tvang og barns rett til beskyttelse. Les også negativ sosial kontroll i Norge hvis du vil forstå denne sammenhengen.
Akutt hjelp og selvmordstanker
Hvis det er fare for liv og helse, ring 113 med en gang. Det gjelder også ved alvorlige selvmordstanker, selvmordsforsøk, overdose, psykose, vold eller situasjoner der personen ikke kan ta vare på seg selv. Hvis det haster, men ikke er livstruende, kan du ringe legevakt 116 117. Du kan også kontakte fastlegen på dagtid.
Hvis du har selvmordstanker, er det viktig å fortelle det til noen. Mange er redde for å si ordene høyt, men Helsenorge understreker at det finnes mennesker som kan og vil hjelpe. Hvis du er bekymret for en annen person, kan du spørre direkte om vedkommende tenker på å ta sitt eget liv. Å spørre gjør ikke situasjonen farligere; det kan gjøre det lettere å få hjelp raskt.
Hjelpetelefoner og frivillige tilbud
Norge har flere hjelpetelefoner og nettjenester. Mental Helse driver Hjelpetelefonen 116 123, som er døgnåpen, gratis og anonym. Helsenorge lister også chat- og telefontilbud for ulike grupper, for eksempel foreldre, studenter, personer med angst og mennesker som trenger noen å snakke med. Slike tjenester erstatter ikke lege ved alvorlig sykdom, men de kan være et viktig første sted å si fra.
Frivillige organisasjoner er en del av det norske sivilsamfunnet. De kan gi støtte, informasjon, samtalegrupper og fellesskap. I samfunnskunnskap er dette et godt eksempel på at velferd ikke bare er staten: kommuner, spesialisthelsetjeneste, frivillige organisasjoner, familie og lokalmiljø kan alle bidra.
Taushetsplikt, tolk og tillit
Mange nye innbyggere er usikre på om det er trygt å fortelle om psykiske problemer. Hovedregelen er at helsepersonell har taushetsplikt. Det betyr at fastlege, psykolog, helsesykepleier og andre ikke kan fortelle arbeidsgiver, naboer eller familie om helsen din uten lovlig grunnlag. Det finnes unntak, for eksempel hvis barn er i fare eller det er alvorlig fare for liv og helse.
Du kan be om kvalifisert tolk når språk er nødvendig for forsvarlig helsehjelp. Ikke bruk barn som tolk i helsesaker. Å forklare psykiske symptomer krever presise ord: søvn, uro, panikk, sorg, traumer, konsentrasjon, appetitt, tanker om selvskading og hvordan hverdagen fungerer. Skriv gjerne ned punkter før timen.
Hva bør du huske til prøven?
Til Samfunnskunnskapsprøven bør du kunne at psykisk helse er en del av helsetjenesten og folkehelsearbeidet. Kommunen har lavterskeltilbud og skolehelsetjeneste. Fastlegen er ofte første kontakt og kan henvise videre. Spesialisthelsetjenesten behandler mer alvorlige eller sammensatte problemer. Ved akutt fare ringer man 113, og ved behov for legevakt ringer man 116 117. Hjelpetelefoner som 116 123 kan brukes når du trenger noen å snakke med.
Det viktigste praktiske budskapet er enkelt: vent ikke til alt blir akutt. I Norge er det normalt å be om hjelp for psykiske plager, og tidlig kontakt kan hindre at problemer vokser.
