Norge har mange språk, men norsk er hovedspråket. Bokmål og nynorsk er likestilte norske skriftspråk. Samiske språk er urfolksspråk i Norge og har egne rettigheter. Dette merker du i skole, offentlige brev og møte med kommuner.

Norsk er hovedspråk, men ikke bare ett språk i praksis

Språklova sier at norsk er det samfunnsbærende hovedspråket i Norge. Det betyr at norsk brukes i demokrati, skole, arbeid, medier, lover og offentlig forvaltning. Men norsk er ikke bare én praktisk form. Norge har to offisielle skriftspråk: bokmål og nynorsk.

Bokmål er mest brukt i landet som helhet, mens nynorsk står sterkt i deler av Vestlandet og enkelte andre områder. Begge er korrekte norske skriftspråk. En person kan snakke dialekt og skrive bokmål. En annen kan snakke en annen dialekt og skrive nynorsk. Det finnes ikke ett offisielt talemål som alle må bruke.

For innvandrere er dette viktig å forstå. Du kan møte bokmål i ett brev og nynorsk i et annet. På skolen kan elevene lære hovedmål og sidemål. Til prøver og kurs kan du ofte velge språkform, men regler kan variere. Se også skolesystemet i Norge og samfunnskunnskapsprøven.

Bokmål og nynorsk i offentlig sektor

I offentlige organer er bokmål og nynorsk likestilte skriftspråk. Staten, fylkeskommuner og kommuner skal bruke klart og korrekt språk, og de skal følge offisiell rettskriving. Språkrådet fører tilsyn med bruk av bokmål og nynorsk i staten.

Noen kommuner har vedtak om bokmål, noen om nynorsk, og noen er språknøytrale. Det kan påvirke hvilken målform kommunen bruker i brev, nettsider og skjema. Statlige organer må også ta hensyn til språkregler når de svarer innbyggere og lager informasjon.

Samiske språk og urfolksrettigheter

Samene er urfolk i Norge. Språklova sier at samiske språk er urfolksspråk i Norge. Sameloven sier at samiske språk og norsk er likeverdige språk, og at nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk er likestilt med norsk etter reglene i sameloven kapittel 3.

I forvaltningsområdet for samiske språk har samiske språkbrukere særskilte rettigheter i møte med offentlige etater i området. Det kan handle om rett til svar på samisk, bruk av samisk i lokale offentlige organer, rettsvesen, helse- og omsorgstjenester og visse skole- og barnehagesammenhenger. Reglene varierer etter tjeneste og område.

Andre språk staten har ansvar for

Språklova gir også status og vern til norsk tegnspråk og nasjonale minoritetsspråk som kvensk, romani og romanes. Disse språkene har ikke samme praktiske rolle i alle offentlige tjenester som norsk, men staten har et ansvar for å verne og fremme dem.

I tillegg snakkes det mange innvandrerspråk i Norge: arabisk, somali, ukrainsk, polsk, tigrinja, urdu, persisk og mange andre. Disse er viktige for familier og lokalsamfunn, men de er ikke norske forvaltningsspråk på samme måte som bokmål, nynorsk og samiske språk etter språkreglene.

Hva møter du i hverdagen?

Du kan få brev fra NAV, Skatteetaten, kommunen eller skolen på bokmål eller nynorsk. Du kan møte offentlige nettsider som bytter mellom målformer. I samiske områder kan du se skilt og offentlig informasjon på både norsk og samisk. På skolen kan barn få opplæring i både hovedmål og sidemål, og samiske elever kan ha særskilte rettigheter.

For voksne som lærer norsk, er det vanligst å starte med bokmål fordi læremidler og kurs ofte bruker bokmål. Men det er nyttig å lære noen nynorske ord og å vite at dialekter kan høres veldig ulike ut. Språkpolitikk handler om demokrati, deltakelse og likeverdig tilgang til offentlig informasjon.

Dialekter, tegnspråk og andre språk

Et viktig poeng er at Norge ikke har ett felles talemål. Dialekter er en naturlig del av språket, og mange snakker dialekt også når de skriver bokmål eller nynorsk. Det betyr at du kan høre helt ulike uttaler og ordvalg fra sted til sted, uten at noen av dem er feil. Dialektfrihet er en del av norsk språkpolitikk og henger sammen med demokrati og likhet.

Norsk tegnspråk er også et viktig språk i Norge. Det er ikke bare en hjelpemetode, men et eget språk med egen grammatikk og egen status. For døve og hørselshemmede kan tegnspråk være avgjørende for utdanning, kultur og deltakelse. Språklova og andre regler skal bidra til at også tegnspråkbrukere får tilgang til informasjon og tjenester.

I tillegg bruker mange mennesker i Norge andre språk hjemme og i nærmiljøet. Disse språkene er viktige for identitet, familie og fellesskap. For en innvandrerfamilie kan det være vanlig å bruke et hjemmespråk med barn og et annet språk i skole og arbeid. Det er ikke et problem i seg selv. Tvert imot kan flerspråklighet være en ressurs.

Hva betyr dette i praksis?

I praksis kan du møte ulike språkvalg i brev, skjemaer, meldinger og nettsider. En kommune kan bruke bokmål i ett dokument og nynorsk i et annet. Et statlig organ må følge språkreglene sine, og innbyggere kan noen ganger be om språktilpasning eller få informasjon i en bestemt målform. I samiske områder kan du se at språkvalg også handler om rettigheter og historisk tilhørighet.

For den som lærer norsk, er det nyttig å lese både bokmål og nynorsk, men du trenger ikke beherske alt perfekt med én gang. Det viktigste er å forstå at begge formene er norske, at dialekter er normale, og at samiske språk og tegnspråk har egen verdi og egne rettigheter. Når du vet dette, blir det lettere å tolke offentlig informasjon og å forstå hvordan Norge ønsker å kombinere fellesskap med språklig mangfold.

Kort oppsummert

Norsk språkpolitikk handler ikke bare om rettskriving. Den handler om hvem som skal kunne delta i samfunnet, og hvordan staten skal kommunisere tydelig med alle som bor her. Derfor er bokmål, nynorsk, samiske språk, norsk tegnspråk og andre språk en del av den store historien om hvordan Norge fungerer.

Hvorfor språkspørsmål betyr noe

Språk er mer enn ord og rettskriving. Det handler om hvem som blir forstått, hvem som får delta, og hvem som kan bruke offentlige tjenester uten å miste rettigheter eller informasjon. Når Norge bruker flere offisielle skriftspråk og verner samiske språk, handler det derfor om demokrati i praksis. Språkpolitikken skal gjøre fellesskapet større, ikke smalere.

Til slutt

Når du møter ulike språkformer i Norge, er det normalt. Poenget er å forstå, ikke å bli perfekt med én gang.