Vikingtiden: da norske konger søkte mot Kyiv
For å forstå hvor langt båndene rekker, må vi helt tilbake til 1000-tallet. I norrøne sagaer ble landområdene i øst kalt Gardarike, og et av maktsentrene var Kyiv – på norrønt kalt Kænugard. Dette var hjertet i Det kyivske riket, en tidlig østslavisk statsdannelse med Kyiv i dagens Ukraina som tyngdepunkt. Det er en arv som både Ukraina, Belarus og Russland fører sin historie tilbake til, men det var nettopp i Kyiv begivenhetene utspilte seg.
Under storfyrst Jaroslav den vise var forbindelsene til de nordiske kongerikene tette. Ikke mindre enn tre norske konger oppholdt seg ved hoffet hans: Olav den hellige, som søkte tilflukt der i 1028–1030, sønnen Magnus den gode, som vokste opp ved hoffet, og Harald Hardråde. Sistnevnte flyktet østover etter slaget på Stiklestad i 1030, gikk i tjeneste hos Jaroslav og dro siden videre til keiserens berømte væringgarde i Miklagard – datidens Konstantinopel. Da han kom tilbake som en søkkrik mann på 1040-tallet, giftet han seg med Jaroslavs datter Elisaveta, i Norge kjent som Ellisiv av Kyiv. En norsk konge og en fyrstedatter fra Kyiv – et kongelig bånd mellom landene lenge før det fantes nasjoner i moderne forstand.
Forbindelsen var ikke bare kongelig. Langs den store handelsveien «fra varjagene til grekerne» – nedover elven Dnipro, gjennom Kyiv og videre mot Svartehavet – reiste nordiske handelsmenn og leiesoldater i strie strømmer. Spor etter dem finnes den dag i dag, blant annet i den praktfulle Sofiakatedralen i Kyiv, der Jaroslav den vise selv er gravlagt. I dag planlegges det også et eget minnesmerke i Oslo for nettopp å løfte frem denne norsk-ukrainske middelalderhistorien.
Nansen: nordmannen som reddet ukrainske liv
Så gikk det nesten ni hundre år før det neste store kapittelet ble skrevet – og denne gangen handlet det om liv og død. I kjølvannet av første verdenskrig, den russiske revolusjonen og borgerkrigen ble Øst-Europa rammet av en tørke og en sultkatastrofe som er vanskelig å fatte. Rundt 30 millioner mennesker var truet av hungersnød i Ukraina, Volga-distriktet og Nord-Kaukasus, og flere millioner mistet livet. Skildringene fra sultområdene fortalte om en nød utenfor menneskelig fatteevne.
Inn i dette kaoset trådte Fridtjof Nansen. Polarhelten og forskeren hadde gjort seg til humanist og diplomat, og i 1921 ble han utnevnt til høykommissær for den internasjonale hjelpeaksjonen som fikk navnet Nansenmisjonen. Han forhandlet direkte med myndighetene, og avtalene ble utvidet til også å omfatte Ukraina. Nansen reiste utrettelig, inspiserte sultdistriktene og kjempet for å få Europas regjeringer til å betale for nødhjelpen. Samtidig løste han et annet problem: de hundretusener av statsløse flyktninger uten papirer. Løsningen var Nansenpasset – et identitetsdokument som er selve grunnsteinen i moderne internasjonal flyktningrett, og FNs høykommissær for flyktninger fører sine aner tilbake til nettopp Nansen. For dette arbeidet fikk han Nobels fredspris i 1922, og innsatsen regnes for å ha reddet millioner av menneskeliv. Navnet hans skulle få ny betydning et helt århundre senere.
Andre verdenskrig: ukrainske spor i norsk jord
Ikke alle kapitler i den felles historien er lyse. Under andre verdenskrig sendte Nazi-Tyskland rundt 100 000 sovjetiske krigsfanger til det okkuperte Norge, der de ble brukt som tvangsarbeidere. Det ble opprettet nærmere 500 fangeleirer over hele landet, to tredjedeler av dem i de nordligste fylkene, og fangene bygde veier, jernbane og festningsanlegg under brutale forhold. Tross strenge tyske forbud mot kontakt, oppstod det mange steder medfølelse og hemmelig hjelp mellom fangene og lokalbefolkningen.
Blant disse fangene var det mange ukrainere. Ukraina var den gang en del av Sovjetunionen, og svært mange ukrainere tjenestegjorde i Den røde armé. Omkring 13 000 av krigsfangene døde på norsk jord av sult, kulde og mishandling. Mange av dem hviler i dag på Tjøtta krigsgravplass på Helgelandskysten. Da freden kom i 1945, ble over 80 000 frigitte sovjetiske borgere sendt hjem fra Norge i løpet av bare to sommermåneder. I flere tiår var krigsgravene likevel et stille, og altfor ofte glemt, bånd mellom folkene – et minne om at ukrainske skjebner er vevd dypt inn i norsk krigshistorie.
Et fritt Ukraina og nye bånd
Da Sovjetunionen gikk i oppløsning og Ukraina erklærte seg selvstendig i 1991, var Norge raskt ute med å anerkjenne den nye staten. I tiårene som fulgte vokste forbindelsene jevnt og trutt på flere felt: diplomati, handel, energikompetanse og kultur. Særlig fra 2010-tallet kom det flere ukrainske arbeidsinnvandrere til Norge, og et ukrainsk miljø begynte å sette spor i norske byer. Båndene fikk også en praktisk side: Norge er en stor sjøfartsnasjon, og tusenvis av ukrainske sjøfolk har gjennom årene seilt på norskeide skip. Etter hvert vokste det også frem ukrainske menigheter og foreninger her i landet.
Da Russland annekterte Krym og krigen brøt ut øst i Ukraina i 2014, sluttet Norge seg til de internasjonale sanksjonene og fordømte bruddet på folkeretten. Det var et forvarsel om den langt større prøvelsen som ventet.
2022: Nansens arv vekkes til live
Da Russland gikk til fullskala invasjon av Ukraina i februar 2022, endret det sikkerhetsbildet for hele Europa – og for Norge. Svaret ble den største humanitære og økonomiske satsingen i norsk historie, og navnet var ikke tilfeldig valgt: Nansen-programmet, oppkalt etter mannen som en gang ga ukrainerne mat.
Programmet ble lansert i 2023 med tilslutning fra alle partiene på Stortinget, og rammen er nå på rundt 275 milliarder kroner for perioden 2023 til 2030. Det kombinerer militær, humanitær og økonomisk støtte, og er det største bistandsprogrammet Norge noensinne har hatt. Pengene går både til våpen og forsvarsmateriell og til humanitær nødhjelp, energiforsyning og gjenoppbygging av et land i krig. Samtidig åpnet Norge dørene for menneskene på flukt. Over 100 000 ukrainere har søkt om beskyttelse siden 2022, rundt 85 000 har i dag opphold i Norge gjennom ordningen med kollektiv beskyttelse, og nærmere 27 000 av dem er allerede i arbeid. Et helt århundre etter Nansen handler Norge igjen ut fra overbevisningen om at moralsk plikt og politisk vilje må gå hånd i hånd.
En historie som fortsetter
Fra Harald Hardrådes bryllup i Kyiv på 1040-tallet til ukrainske barn som i dag begynner på norske skoler, strekker det seg en nesten tusen år lang tråd av kontakt mellom de to folkene. Den går gjennom kongelige allianser, gjennom Nansens mat og medisiner, gjennom krigsgraver i nord og gjennom dagens solidaritet. Det er en historie de færreste kjenner – verken nordmenn eller ukrainere – men som binder de to landene sammen på et dypere plan enn dagens nyhetsbilde alene kan vise.
For deg som er ny i Norge og kommer fra Ukraina, kan det være verdt å vite: du kommer ikke til et land som er fremmed for din historie, men til et land som har vært knyttet til den i århundrer. Og kapittelet som skrives akkurat nå – som Nansens den gang – handler om å stille opp for hverandre.
