Å adoptere et barn er en alvorlig juridisk prosess som overfører alle foreldrerettigheter og -plikter til adoptivforeldrene. I Norge finnes tre former for adopsjon, og alle behandles av Bufdir (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet).
Tre former for adopsjon i Norge
1. Innenlandsadopsjon (nasjonal adopsjon) Adopsjon av et norsk barn som er frivillig overlatt av foreldrene, eller der foreldrene er fratatt omsorgen av myndighetene. Svært sjelden i Norge – kun noen få saker per år.
2. Internasjonal adopsjon Adopsjon av barn fra utlandet via en av tre Bufdir-godkjente organisasjoner: Adopsjonsforum, InorAdopt og SAGA. Du kan ikke adoptere internasjonalt på egenhånd uten disse organisasjonene.
3. Stebarnsadopsjon (stefamiliearopsjon) En person adopterer sin ektefelles eller samboers biologiske barn. Den mest vanlige adopsjonsformen i Norge.
Krav til adoptivforeldre: alder, helse, økonomi
For alle adopsjonsformer gjelder generelle krav (adopsjonsforskriften):
Alder:
- Minimum 25 år (for stebarnsadopsjon: 18 år)
- For internasjonal adopsjon: normalt maksimum 45 år på søknadstidspunktet (noen land har strengere krav)
- Aldersforskjell mellom adoptivforelder og barn: normalt maks 45 år
Sivil status:
- Ektepar og registrerte partnere kan adoptere
- Siden 1. januar 2021: samboere kan søke om internasjonal adopsjon dersom de har bodd sammen i minst 2 år
- Enslige kan søke om stebarnsadopsjon og i noen tilfeller nasjonal adopsjon
Helse:
- Begge søkerne må være i god nok fysisk og psykisk helse til å ivareta et barns behov
- Alvorlig kronisk sykdom kan diskvalifisere søkere
- Helseattest fra lege kreves
Økonomi:
- Stabil inntekt og bolig som egner seg for et barn
- Ingen spesifikk inntektsgrense, men Bufdir gjør en skjønnsmessig vurdering
Internasjonal adopsjon: godkjente land og ventetid
Norge samarbeider med svært få land om internasjonal adopsjon. Etter FNs Haagkonvensjon om internasjonal adopsjon er samarbeidet innskrenket og overvåket nøye.
Per 2026 er aktive samarbeidsland for internasjonal adopsjon gjennom norske organisasjoner: Kina, Sør-Korea, Colombia, India (begrenset) og noen få andre. Listen endres – sjekk Bufdir.no for oppdatert informasjon.
Ventetid: Internasjonal adopsjon tar normalt 3–8 år fra søknad til barnet er hjemme. Ventetiden varierer mye mellom land.
Kostnader: Internasjonal adopsjon koster normalt 200 000–400 000 kr totalt (inkl. organisasjonsgebyrer, reiser og offentlige avgifter). Staten gir adopsjonsstøtte (engangsstønad) på 97 254 kr (2026) ved internasjonal adopsjon.
Stebarnsadopsjon: slik søker du
Stebarnsadopsjon krever:
- At du er gift med eller har vært samboer i minst 2 år med barnets biologiske forelder
- At det biologiske barnet er under 18 år (barn over 12 år må samtykke selv)
- At den andre biologiske forelderen enten er død, har samtykket til adopsjonen, eller har mistet foreldreansvaret
- At adopsjonen er til barnets beste (Bufdir vurderer dette)
Søknadsprosess:
- Søk til Statsforvalteren (ikke Bufdir) i ditt fylke
- Vedlegg: attest fra folkeregisteret, vigselsattest/samboerbekreftelse, samtykke fra biologisk forelder
- Behandlingstid: 3–9 måneder
Adopsjon som innvandrer i Norge
-
Norsk statsborgerskap ikke krav: Det er ikke noe krav om norsk statsborgerskap for å søke adopsjon i Norge. Permanent oppholdstillatelse (PMO) er imidlertid vanligvis nødvendig for internasjonal adopsjon.
-
Internasjonal adopsjon og oppholdsstatus: For å adoptere internasjonalt gjennom norske organisasjoner kreves normalt at du har fast bosted i Norge og stabil tilknytning til Norge.
-
Utenlandsk adopsjon: Har du adoptert et barn i utlandet, kan adopsjonen anerkjennes i Norge via Statsforvalteren. Bufdir vurderer om adopsjonen er i henhold til Haagkonvensjonen.
-
Barnets statsborgerskap: Et adoptert barn av en norsk statsborger får normalt norsk statsborgerskap. For innvandrere gjelder barnets rett til oppholdstillatelse.
Se også farskapserklaering og foreldreansvar i Norge og familiegjenforening i Norge 2026.
Adopsjonsprosessen steg for steg
Adopsjon i Norge reguleres av Barnelova og administreres av Bufetat (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet). Prosessen er grundig og tar tid, men den er utformet for å sikre barnets beste.
Første steg er å søke formell godkjenning fra Bufetat. Du må fylle ut søknadsskjema og vedlegge dokumentasjon som visar at du oppfyller krava til adoptivforeldre. Bufetat vil så gjennomføre ei heimevarsling (hjemmebesøk) for å vurdere dine forhold. Under besøket vil saksbehandleren snakke med deg og din eventuelle partner om motivasjonen din for å adoptere, dine verdier, og korleis du planlegg å skape eit trygt og kjærleg hjem for eit barn.
Når godkjenning er gitt, starter den faktiske adoptivprosessen. For nasjonal adopsjon arbeider Bufetat for å finne eit barn som passar godt med familien din. For internasjonal adopsjon samarbeider Bufetat med autoriserte organisasjonar som finst i adopted-landene.
Etter at eit barn er funne, skal det ein tilvenningsperiode der barnet lærer å kjenne deg og familien. Denne perioden varierer, men kan vare alt frå nokre månader til eit år eller meir, avhengig av barnets alder og erfaring.
Når tilvenningen går bra, går saken til domstolen. Du må søke dommen selv gjennom lokaldomstolen i din område. Domstolen vil vurdere søknaden basert på rapportar frå Bufetat og fokusera på barnets beste. Dommen er det endelege juridiske grunnlaget for adopsjonen.
Gjennom heile prosessen er Bufetat ditt første kontaktpunkt. Du kan finne regional Bufetat på Bufetats nettstad. Kostnadane for nasjonal adopsjon er låge, medan internasjonal adopsjon kan vere dyrare på grunn av løner til organisasjonar og reiseomkostningar. Likevel gir mange fylker økonomisk støtte til adoptivforeldre.
Adopsjon og statsborgerskap for barnet
Eit barn som blir adoptert av norske foreldre eller foreldre i Norge, har automatisk rett til norsk statsborgerskap frå adopsjonsdatoen. Dette gjeld både for barn adoptert nasjonalt og internasjonalt.
For internasjonalt adopterte barn er prosessen slik: når dommen om adopsjon er fastsett i Norge, registrerer Skatteetaten (som handterar statsborgarskap) automatisk barnet som norsk statsborgar. Barnet får norsk fødselsnummer og kan få norsk pass. Det er ingen separate søknadsprosess for statsborgerskap ved adopsjon.
Det er viktig å vite at eit internasjonalt adoptert barn kan ha dobbelt statsborgerskap i ei periode. Dette skjer når barnets opphavslande ikkje automatisk opphevar statsborgarskapet ved adopsjon. Noreg tillatar dobbelt statsborgerskap for born, så dette er ikkje eit problem. Mange born vel seinare å halde på dobbelt statsborgerskap som vaksne.
Frå adopsjonen er gjennomført, har barnet same rettar som alle andre norske born: rett til utdanning, helsehjelp, barnehage, og alle andre velferdsytingar. Du må registrere barnet på Folkeregisteret så snart som mogleg etter at dommen er fastsett. Dette gjer du på ditt lokale oratorium eller digitalt via skatteetaten.si.
For internasjonal adopsjon er det viktig at du passar på at barnets opphavsdokumenter er i orden før du reiser heim med barnet. Bufetat vil gjere deg merksam på kva du må ha med deg, inkludert autoriserte fødselsattestar og adopsjonsattestar frå mottakarlandet.
Innvandrere som ønsker å adoptere
Dersom du er innvandrar eller har permanent opphold i Norge, kan du søke om å adoptere eit barn. Bufetat aksepterer søknadar frå alle som oppfyller dei juridiske og praktiske krava, uavhengig av opphavslandet ditt.
Det viktigaste kravet er at du har permanent opphold i Norge (fast bustad) og at du kan vise at du kan forsørgje eit barn økonomisk. Du må også ha rettferdig strafferegister – Bufetat vil sjekke politiattest både frå Norge og eventuelt frå ditt opphavslandet.
Dersom du er innvandrar, må du være medviten om at Bufetat vil vurdere din tilknytning til norsk samfunn og kultur. Dette er ikkje for å diskriminere, men for å sikre at barnet får eit trygt og stabilt oppvekstmiljø. Dersom du har vore i Norge i kort tid (mindre enn 1-2 år), kan Bufetat vere meir forsiktig, men det er ingen fast regel.
For internasjonal adopsjon kan det vere vanskeleg dersom du ønsker å adoptere frå sitt opphavslande. Mange land har reglar som seier at foreldre må vere statsborgarar eller permanent habitantes i vedkommande land for å kunne adoptere. Du må sjekke med landets adopsjonsautoriteter eller den autoriserte organisasjonen som arbeider der.
Dokumentasjonen kan vere meir komplisert dersom du er innvandrar. Du må kunne framlegge autoriserte dokumentar og eventuelt få dei translatett til norsk av autorisert oversetjar. Dette gjeld vidaregåande skoleutdanning, arbeidshistorie, og annan relevant dokumentasjon.
Det er ditt fulle rett å adoptere dersom du oppfyller krava. Bufetat er ein kunnskapsrik og erfaringsfull aktør som har handsama mange tilfelle frå innvandrarar. Kontakt din lokale Bufetat no dersom du er interessert.
